den siste høstnatt

Ikke rart man er våken i disse mørke timer, når man vet at høstnettene snart tar slutt. Man befinner seg på randen av november, og ute er det så sort at himmelen selv speiler sine dype skygger i alt som er på jorden.

November tar slutt, men går ikke ubemerket hen. Mye skjedde siden siste månedsskifte. Da det regnet om dagen, ble det til is om natten. Vinden brakte budskap om vinterens komme, det var som en faretruende tåke over landskapet. De svake lyktene på stasjonen sluknet endelig, og fuglene hørte man ikke lenger. Det var ikke snø, så det var like sort i gatene som i skogen. Skogstjernene forsvant, for deres iskalde glød smeltet natten og dagen sammen til en nærmest uforanderlig enhet. Dagen ble natt og natten ble dag men det var kun få timer med lys, alt smeltet sammen.

Da jeg nådde byen var det alt blitt mørkt. Menneskene gikk litt dunklere enn i sommer, og latteren hadde stilnet. De gater som en gang var lyse, hadde vokst seg frem til sleipe smug med blindgater der gatelyktene ble grønne og faretruende. De åpne plassene ble som store vidder som strekte seg uendelig mot bygninger man ikke så i tåken. Da man gikk ut av døren, så man ikke flere spor etter sommer, som man hadde gjort i oktober. Høsten hadde også spilt sine kort godt, for nå hadde den oppslukt seg selv i sin fylde.

Så hva tenker jeg nå, her jeg sitter i en av de siste novembernettene? Klokken nærmer seg fem om morgenen, og hadde det vært juli ville solen allerede tittet over åskammen. Men jeg smiler, for jeg vet at denne natten varer fra fire om ettermiddagen til ni dagen etter. En natt som virkelig er natt i ordets fylde, og ikke kun en merkelapp om sommeren. For sommernetter er ikke netter, men kun mystifiserte sommerdager. Man trenger ikke søvn, for drømmene har blitt virkelige i sommernatten. Det finnes ikke glede, det finnes ikke sorg, kun ordet "sommernatt".

Men nå er alt annerledes. November lærer oss hva natten virkelig er, og hva drømmer virkelig er verdt. For i novembernatten kan du en stjernehimmel som kan ta livet av deg i din skjønnhet, og du vil drømme om den når du skal sove. I novembernatten kan du se den absolutte natt, en natt som strekker sine hender langt inn i dagen, så langt inn at den rører ved seg selv igjen ved ettermiddagen og fortsetter sitt verk uforstyrret.

Kjære venn, nyt den siste novembernatt. For vinternettene som kommer bringer med seg flere betydninger av ordet "natt". Men i den siste høstnatt, så er ordet natt virkelig seg selv og vi kan synge det ut med tyngde i hver sang.

tårefrosten

Det iser så pinefult i hjertet, når det har blitt så kaldt at kroppens funksjoner har blitt maskinelle. Hjertet slår ikke lenger den røde glød gjennom kroppen. Nei, det har frosset fast i sin funksjon og pumper som en maskin. Kulden er her igjen, men denne gangen er den umulig å fordrive. Derfor jages vi ut i gatene i håp om at hjertet skal komme i gang igjen. Men dens metalliske slag, piner oss.

Ser du ikke gatens ensomhet lenger? Har ditt blikk blitt sløret av høstens tåke som kom divende fra de omkringliggende skogene?

Tomheten stirres i hvitøyet. Gjennom alle ord som ble ytret, sanset jeg tomhetens komme. Gjennom mørket, som tideligere var lunt og trygt, sanset jeg tomhet og kulde. Gjennom ensomheten, som en gang var belærende og vis, sanset jeg det samme.

Gatelyktens skjær var like iskaldt som døden selv, med sitt spøkelsesaktige grønnskjær over det forlatte torget. Og jeg flyktet videre. Jeg flyktet til skogen, og så trærnes dystre fremtoning. Og mørket krøp frem her også, i samme hastighet som i byen. Stjernehimmelen som en gang hadde gitt meg trøst, ble dekket av tåke og frostdamp. Alt gresset var forlengst visnet bort, og det som sto igjen var asfalten som glinset sin kulde. Jeg kjente angsten krype, og jeg søkte tilholdsted i mine drømmer. Jeg drømte om det samme som jeg flyktet fra. Eller kanskje var det jeg flyktet fra, en drøm? Jeg løp fra virkelighet fra virkelighet, eller fra drøm til drøm. Jeg husket ikke lenger hva som var hva.

Fremtiden lyser så langt der fremme. Den lyser som en av de aller fjerneste stjerner på en vinterklar himmel. Så kom skyene. Og i dag kommer det ingen fremtid. Tiden har frosset fast, lik arbeidsmaskinene på stasjonen. Jeg merker ingen tid lenger. Mørket overtar for mørket, og natten har ingen dag å overta.

Jeg husket morgendagene i sommer. Sommernettene var så kjærlige, at de aldri sluttet brått. Sommernettene hadde de lyseste stundene på døgnet, og lot de ensomme være lykkelige. For sommernatten var alltid med dem i sin varme, trygge favn. Så gled natten over til dagen som en fjær stryker over en stein. Så mykt, så trygt. Og jeg fikk lyst til å sove vekk sommerdagen for å vente på neste natt.

Da jeg nå våknet igjen, var det borte. Alt var borte. Minnene hadde smeltet sammen med drømmene, fremtiden hadde smeltet bort. Så hadde alt frosset og stivnet. Akkurat som stearinen som hadde blitt hard og kald.

Jeg antar at jeg kun har trukket meg tilbake og sukket. Jeg antar at jeg kun har skrudd av den sørgmodige sang, og gjort rommet stille. Jeg antar at jeg har frosset meg bak mine øyne med et fastfrosset smil på munnen i det jeg husket et gyldent minne for så å glemme alt igjen.

stjernen

Da jeg gikk på den steinete stranden, og så den sorte himmelen over meg, stormet havet i vilt opprør, og hvisket saltvann inn på det kalde landet. Vinteren turte ikke å gripe tak i denne stranden, og snøen måtte vike for de voldsomme, iskalde vannmassene. Jeg gikk her en natt, og så opp på himmelen. En enslig ravn skrek sine sørgmodige toner mot den nattblå himmelen.

Og høyt der oppe, så jeg en ensom stjerne skinne matt. Som den utmattet forsøkte å skinne ned på den opprørste havet, men hadde gitt opp for tusenvis av år siden, og trakk seg sakte tilbake.

Og dette glimet så jeg, før en mørk sky dekket for stjernen. Og det jeg atter så var dette veldige havet, og meg selv. Plutselig forsto jeg at havet var meg selv, og jeg vandret videre inn i skogen, og så at tjernet var speilblankt. Alt var så stille. Og der oppe, så jeg den samme stjernen. Bare den hadde fått fornyet håp, og nå speilet den seg selv i det glassklare tjernet. Jeg sukket stille og smilte. Så våknet jeg på ny, og gikk ut. Alltid vil jeg feste blikket mot himmelen, og skue mot stjernen. For hvis den er der fremdeles, så vil jeg vandre videre. Og våkne nye steder.

Dansende

Jeg gled sakte mellom mareritt og natt. Jeg lukket øynene, jeg holdt meg for ørene.

Jeg gikk ut i tomrom, og famlet meg bort til vinduet. Jeg tørket vekk dugg, og så omrisset av den fuktige skogen. Der så jeg noen danse lett mellom skogbunnen. Månen skinte ned på landskapet, enda jeg visste at det akkurat hadde regnet. Og de dansende nærmest fløt mellom stammene og ble lenger borte. Plutselig hørte jeg skudd, og jeg våknet igjen. Jeg kjempet med knyttnever mot den tåkete drømmen som skulle overmanne meg igjen. Og jeg hørte nye skudd.

Hvor mange skudd skal jeg høre, og hvor mange kamper skal jeg kjempe, før jeg vet jeg er våken? Og hvor ble de dansende av? Hvorfor forsvant de så plutselig...

ny dag

Da det banket på en dør

våknet jeg opp i en feberdrøm

ingen banket, ingen ville inn

Da drøm og virkelighet

ble mareritt

spilte orgelet av seg selv

Da stearinlyset sluknet

og natten var omme

skrek en ny, blodrød dag

Da jeg gikk ut døren

ville ingen se meg

så de stirret isteden

usynlig regn

Da jeg gikk ut døren, hørte jeg lyden av regn
tunge dråper som traff ukjente blader
buktende drømmer dekket mitt syn
og jeg tok skrittet ut i natt

Nattefeller, seige røtter
fuktige steiner, dampende skogbunn
Underlig musikk fra fremmede dybder
Fjerne skrik og matte lys

Da jeg sank ned på kne, kjente jeg ikke bakken
jeg skrek, men hørte ikke noe ekko
Jeg åpnet øynene, men så ikke noe lys
Jeg vandret videre, og så ingen morgen

Hvem hvisket så stille i den absolutte drøm
Hvem hvisket mitt navn så sakte og ømt
Hvem strøk med usynlig hånd på mitt kinn
Hvem var her egentlig i natt

Kjære vind, løft meg mot nye høyder
La meg drømme kun en time til
Der ser jeg byen forsvinne
blinkende, hviskende farvel

"Er vi alene?" hvisket hun stille til meg, og så på meg med tårevåte øyne. Jeg så rundt oss. Vinternatten hvilte tungt over skogen. Jeg kunne ikke se det sorte mellom trærne. Jeg kjente kulden, og jeg kjente den fuktige snøen. Hun hadde snøfnugg i håret som glitret i stjerneskinnet, og leppene var blå av kulden. Jeg så opp, og oppdaget et inferno av stjerner. Jeg så stjerneskudd, og blinkende lys jeg ikke kunne forklare hva var.

"Nei, vi er ikke alene." hvisket jeg enda lavere, mens jeg fremdeles stirret mot de mystiske, blinkende lysene på nattehimmelen. Da jeg så ned igjen, var hun borte. Jeg sto alene igjen i skogen, og det begynte å blåse kaldere. Tykke tåkebanker skygget for stjernene, og jeg lukket øynene.

Da jeg så lukket dem opp igjen, sto jeg på et travelt torg i byen. Menneskene gikk forbi meg med raske steg. Solen hadde begynt å gå ned, og la et blodrødt skjær over byen.

Jeg sukket tungt og så ned på asfalten. Så var vi altså alene alikevel.